2. en tydelig (avgrenset) ide – utlendighet snarere enn reisen

3. sikkerhet på reisen

—————————————————————-

1.

• ved fødselene
• ved avreise
• ved ide

Alle svarene kommer med et sett tanker bak, men det avspeiler også det vanskelig ved ‘reisen’, som fungerer både som metafor og fysisk realitet, og hvordan reiselitteratur kan bli så mangfoldig som den er.

I Middelalderen har du munker som reiser på pilgrimsreise til Jerusalem, som leser kart og går og går – hver dag en etappe – uten å forlate klosteret. De reiser som lesere og vandrere av kart.

En klar begynnelse og slutt som en avgrensning av reisen, å skille mellom det ‘normale’ hjemme og ‘det andre’ på reisen.
Hvordan passer det inn med en nomadisk livsstil?

2.

Hvis reiselitteratur skal oppfordre til det grenseløse, hvordan forklares så avhengigheten av grenser?
Grenser som definerer det fremmede fra det kjente. Jeg er aldri så oppmerksom på gernsene som når jeg reiser. Grensene økonomi, tid, politikk og kjønn setter for min reise.
Man vegrer seg for å sette grenser for reiselitteraturen – fordi den handler om å overstige grenser. Få skriver om grensene de ikke unne krysse, plassene de ikke kunne reise til, og slik handler det kanskje mer om å bli konform med enkelte grenser. Det er grensene som krysses som settes i fokus, men vel så interessant er det kanskje hvilke grenser som ikke krysses?
Reisens begynnelse og slutt er grenser som kan tydeliggjøre prosjektet eller ideen. Melberg – ikke kjøp returbillett. Reisen og prosjektet skal ikke avgrenses og ihvertfall ikke av så mundane ting som ens økonomi eller tidsbegrensninger.

3.

Andre ting en helst ikke skal la seg begrense av er sitt kjønn og sin sikkerhet. Og en del av tiden henger trusler mot ens person sammen med kjønn. Jeg vet at jeg tenker gjennom mulige farer og treffer avgjørelse delvis basert på en blanding av frykt og risikoberegning – selv om lyst og interesse også er faktorer.
Når jeg skal reise har jeg alltid med back-up av viktige ting.
Og jeg sier alltid at man ikke skal ta med seg noe en ikke er forberedt på å miste.
Men jeg kan ikke miste meg selv.

Litteratur til fots
Det hybride og komplekse i reiselitteratur.
Herodot – er det essay, dagbok, filosofi, brev eller alt?

Kapuścińskis forfatterskap kan deles i fire deler;

• Journalistikk
• Reiseberetninger – forfatteren er ikke tydelig som subjekt i teksten “Lytter til forskjelligheten”
• Essay
• Forelesninger – selvbiografi – reporterens selvportrett, forfatterene fortaller og er subjekt.
• Dikt

Prismatisk virkelighet -  forskjellig fokus og tekst men samme virkelighet
Det konkrete gjøres til metaforer, til poetiske bilder.

“den andre” – Levinas – at oppsøke grenser – at overskrida grenser

Estetisk program:
Troen på at verden lar seg beskrive
Forfatteren finner ikke på ting, men skriver det han ser.
” En reporter etterlater seg ingen bagasje fordi han/hun alltid går rett frem”
Å la det partikulere og konkrete være utspring for refleksjoner.

Vi må forsone oss med det utilfredstillende – det ufullkomne.

Å skaffe seg skit på støvlene er en nødvendighet.

Odyseen – reisen og litteraturen henger sammen.

De bøkene som engasjerer har et prosjekt – en ide.

Ha en god ide
Kjøp ikke returbillett
Skaff deg et liv

Knausgård les:
“Dødens tabu
Den døde kroppen”

stamper i gulvet, trykker foten ned, skyver, tramper, vugger teksten om døden inn i verden.
Hånd som pendler mellom hofte, bok og mikrofon. Mykt svinger den seg mellom de tre punktene.
Hvor skal det alt sammen, denne kroppen?
Er den i veien for eller en del av teksten, dens opphav og begrensning?

Høyde og død strider mot hverandre
Disse bildene har ingen tid eller sted, har teksten sted? eller tid?
Samtid – språksted

Den stedlige treenighet:
Stedet teksten skrives på
Stedet teksten omhandler
Stedet teksten leses

Det stødige er mikrofonstativet og den venstre foten. Resten er i bevegelse, søkende, stammende.
Det personlege og private – å ete seg  til et betre menneskje.

Prosjektet Min kamp er så lite som mulig – skriver om seg selv og sine venner.
det er så lite litterært som mulig, skriver fort for å komme nærmere det hverdagslige.

Hva det vil si å være menneske?
Helt enkelt – helt grunnleggende

Flight – Sailing
Very similar terminology

There is something about visibly leaving a country – to let it – to see it fall back into the ocean, into the back of your mind.

I wonder what happens when this shift is unnoticable. When the leaving and coming is simultaneous – no ocean in between the two, because one moment you are standing or rather walking in the Norwegian wood, and in the next you are walking in the Swedish wood, and they are the same, in all matters except an abstract one – they are the same.

Are borders something you learn from islands? Is that how the imperial Britain could impose so many borders, because their’s is the sea, and not to have it – not to get that break, the border, is incomprehensible to them. The ocean is their protector and divider.

And like this I leave Scotland. I will return, but I will probably never live there again.
Already I am shaping an image of Scotland as a refuge, somewhere I can go to be alone, among people, somewhere to get away from myself and to be myself, somewhere to roam, to be free, to work. The other place, an integrated part of my landscape my memory, a place I can grasp and that my body can grasp.

The plane is heading down, the nose pointint towards the ground – Norwegian soil.

I wonder what is there for me when we land, If there is room for me, if I can make myself room.
What I am ready to let go of, and what I am ready to struggle for. Struggle not fight. Fighting is glorious and promises victory. There is no such thing for me. Struggle is continuos and painful, promising nothing but more of it.

Oslo is on the right hand side.
I don’t want to see it. I want to keep this limbo, this inbetween for a bit longer.
I wish I had gone on the boat and come sailing, rather than this plain and everyday flight.
To appreciate the sensitivity and precariousness of the situation.
To speak of it.

I did also rent a car this weekend, to retrace some of my steps, to recapture some of the images with better equipment, and most importantly, be able to take more things, materials, samples to the studio to work with.

I collected:
slate, twigs, stones, bones of various dead animals, moss etc.

I also made four casts from the ground, but I am not particularly happy with them, so will not use them further.

A really nice sunny day, but walking through the planted pine forest and then onto the Whitelee Windfarm area proved exhausting. However it was quite beautiful, and the end of the day, walking down to Eaglesham, getting a pint and then the bus back to Glasgow was worth it all.